Hvorfor "Nye perspektiver på norskdidaktikk"?

«Jeg hater norsk». Uttalelsen kommer fra en elev som er frustrert over kjedelige timer og dårlige tilbakemeldinger. Denne eleven kunne vært meg. Jeg hatet også norsk. Spesielt hatet jeg stilboken min. Etter en runde med rettepennen så den ut som om noen hadde blødd utover sidene. Jeg hatet diktat. Jeg var ikke flink i rettskriving. Jeg hatet høytlesing. Jeg kan fremdeles kjenne knuten i magen og høre knisingen i klasserommet. Jeg likte ikke å lese, det gikk sakte og var kjedelig. Jeg hatet ordet litteratur. Litteratur var tykke bøker, triste skjebner og utførlige beskrivelser. Jeg hatet norsk.

Så hvorfor velger en som meg å bli norsklærer? Jeg elsket å skrive. Jeg var glad i sanger og vers. På ungdomsskolen forelsket jeg meg i Peer Gynt. Jeg kan fremdeles Bukkerittet utenat. Ingen sa jeg måtte lære det. Jeg lærte det likevel, fordi det var moro. Jeg elsket diktene til Inger Hagerup og Jan Erik Vold. Det var ikke populært å like dikt på ungdomsskolen, så jeg leste i smug. Jeg elsket å diskutere, jeg elsket å analysere dikt og jeg likte språkhistorie. Jeg hatet ikke norsk, ikke egentlig.

Målet mitt med å studere norskdidaktikk er todelt. Første mål er å gjøre ferdig årsstudiet for å få lov til å undervise i norsk. Videre ønsker jeg å lære å lære bort på en slik måte at elevene, i alle fall de fleste, ikke trenger å hate norsk. Norsk er moro. Norsk er bøkene vi liker å lese, musikken vi hører på, det er nettstedene, appene og bloggene. Norsk er så mye. Norsk er noe for enhver smak. Et hårete mål kanskje? Ja, men jeg får si som amerikaneren W. Clement Stone:

«Aim for the moon, if you miss, you may hit a star».