…et åpent vindu mot verden.

Da jeg vokste opp mente de fleste, selv om det ikke var forskningsmessig bevist, at det var farlig å se for mye på TV. Foreldre advarte barna mot at de kunne få «firkanta øyne». Det var kanskje sagt litt i spøk, men TV var fremdeles forholdsvis nytt og ukjent. Folk var redde. Likevel likte folk å se på TV. Samtidig var de alle fleste skeptiske til om det var bare bra. I dag husker vi tilbake på uttalelser om «firkanta øyne» og ler. Likevel gjentar historien seg litt når det gjelder den rivende utviklingen innen mobil, internett og datateknologi. Folk er redde. Ungdommen kommer til å vokse opp i ensomhet, med fysisk styrke som 70-åringer og med kronisk søvnmangel. Nesten hver uke kan vi lese skremselspropaganda om mobil- og nettbruk, ironisk nok, på nettet.

Datateknologien gir enorme muligheter, men presenterer også noen utfordringer. Spesielt for skolen. Marianne Hagelia kaller den informasjonen vi har lagret utenfor hjernen for en ekstern hukommelse (Hagelia, 2017, s12). Tidligere kunne dette være for eksempel en kakeoppskrift skrevet ned i en bok. I dag har vi internett med et enormt tilfanget av informasjon. En enorm ekstern hukommelse. Dermed har skolen fått en ny utfordring. «Det å pugge og kunne gjengi en hel masse informasjon har blitt sett på som god og viktig kunnskap, og denne læremåten har vært og er dessverre gjeldende i mange fag fortsatt» … «De fleste mennesker mener bestemt at det er smart å kunne huske veldig mye informasjon. Men likevel vil de fleste innse at de kan bake en kake – selv om de ikke kan hele oppskriften utenat». … «De store omveltningene har konsekvenser for kunnskapsbegrepet. For hva er kunnskap når vi alle har en ekstern hukommelse og vi kan nå den fra hvor som helst på få sekunder?» (Hagelia, 2017, s 12).

Hva er vel kunnskap når vi har den enorme eksterne hukommelsen tilgjengelig overalt. Jeg våger å påstå at å huske store mengder informasjon aldri har vært særlig nyttig. Til tross for at vi ville beundert en person som kan navnet på alle hovedstedene i verden. Det er først når man bruker denne informasjonen til noe at det er kunnskap. Forskjellen vises hver uke i programmet «Hva feiler det deg?» Hvor leger kjemper mot legmenn med google for å diagnostisere pasienter med ulike lidelser. Det hender riktignok at nettbrettbrukerne gjetter riktig og legene feil, men det er for meg uinteressant. Det som er interessant er å observere forskjellen på hvordan gruppene løser oppgaven. Legene går systematisk til verks, de vet hvordan kroppen henger sammen og hva som påvirker hverandre og hva som gir ulike symptomer. Kunnskapen de har er ikke løsreven informasjon, det er kunnskap. Nettbrettbrukerne hopper fra det ene symptomet til det neste og får de nok som passer kan diagnosen bli riktig, men de vet ikke hvorfor. Ikke at den eksterne hukommelsen ikke er nyttig, men man trenger ferdigheter i å bruke den. Akkurat som en oppskrift har liten nytte for en person som ikke kan bake, har internett og teknologi generelt liten nytte for dem som ikke kan å bruke den.

Bruk av digitale verktøy er svært motiverende for de fleste elever. De kan lage digitale historier, artikler, plakater og presentasjoner med et profesjonelt preg. Internett gir tilgang til enorme mengder lyd, bilder og film gjennom plattformer som Spotify, Flikr og YouTube. Her er det bare kreativiteten og fantasien som setter grenser. Min erfaring med digitale prosjekter er at det skaper mye samhandling og stort engasjement i klassen noe som fremmer læring.

Dessverre finnes det også noen utfordringer ved bruk av digitale verktøy. For effektiv læring forutsettes det at elevene innehar digital studieteknikk. Dersom elevene ikke har denne kompetansen må læreren sørge for rettledning. Som lærer har jeg ofte forutsatt at elevene allerede har tilegnet seg den digitale kompetansen de trenger for å gjennomføre et digitalt prosjekt. I noen sammenhenger er dette tilfelle i andre ikke. Marianne Hagelia snakker om sju ulike digitale studieteknikker som vist i modellen under (Hagelia, 2018, s22). Min erfaring er at samtlige av disse studieteknikkene er mangelfull, kanskje spesielt digitale læringsferdigheter. Å ha metoder for å lære effektivt i teknologirike omgivelser er utfordrende for svært mange elever. Det er min oppgave som lærer å lære dem dette. Jeg kan ikke forutsette at de kan det. 

Kilde: https://i2.wp.com/www.usn.no/getfile.php/13514271/usn.no/bilder/aktuelt/modell_digital_studieteknikk.jpg?resize=640%2C360&ssl=1

Digital dømmekraft er også viktig både for lærere og elever. Når vi bruker digitale verktøy i undervisningen, og spesielt til publisering av prosjekter på nettet må vi som lærere være spesielt oppmerksomme på bruk av andres verk (Hoem, 2018, s25).

Digitale verktøy er fremtiden. Elevene må derfor få grundig opplæring i bruken av digitale verktøy, og også digital studieteknikk. Fordi digitale verktøy er fremtiden mener jeg at en av de viktigste oppgavene en lærer, ironisk nok, er å lede, kontrollere og begrense bruken av mobil og datamaskin i klasserommet. La meg si det på en annen måte. Til tross for at jeg mener frisk luft er sunt for alle elever, vil jeg ikke drive undervisning med alle vinduene åpne. Til tross for at jeg mener elevene kan lære mye gjennom å se på film vil jeg ikke drive undervisning med filmer konstant surrende i bakgrunnen. På samme måte vil jeg ikke drive opplæring i digitale verktøy med med et vidåpent vindu mot verden.

Kilder:
Hagelia, M. (2017). Digital studieteknikk. Hvordan lære i informasjonssamfunnet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hagelia, M. Slik lærer du pensum best. Hentet fra: http://www.digitalstudieteknikk.no/ (lastet ned 23.02.19)
Hoem, J (2018). Utforsking av visuell kultur gjennom remiksing av eventyr. I:Rogne, M. og L.R. Waage (red). (2018). Multimodalitet i skole- og fritidstekstar. Bergen: Fagbokforlaget
NRK TV (2019). Hva feiler det deg? https://tv.nrk.no/serie/hva-feiler-det-dege