... å lære å lære.

Da jeg vokste opp mente de fleste, selv om det ikke var forskningsmessig bevist, at det var farlig å se for mye på TV. Foreldre advarte barna mot at de kunne få «firkanta øyne». Det var kanskje sagt litt i spøk, men TV var fremdeles forholdsvis nytt og ukjent. Folk var redde. Likevel likte folk å se på TV. Samtidig var de alle fleste skeptiske til om det var bare bra. I dag husker vi tilbake på uttalelser om «firkanta øyne» og ler. Likevel gjentar historien seg litt når det gjelder den rivende utviklingen innen mobil, internett og datateknologi. Folk er redde. Ungdommen kommer til å vokse opp i ensomhet, med fysisk styrke som 70-åringer og med kronisk søvnmangel. Nesten hver uke kan vi lese skremselspropaganda om mobil- og nettbruk, ironisk nok, på nettet. Datateknologien gir enorme muligheter, men presenterer også noen utfordringer. Spesielt for skolen. Marianne Hagelia kaller den informasjonen vi har lagret utenfor hjernen for en ekstern hukommelse (Hagelia, 2017, s12). Tidlig

Nylig var jeg innom sentralstasjonen i Hamburg. På en av veggene hang denne plakaten (se under). Det fikk meg til å tenke på literacy. Unesco bruker følgende definisjon på literacy:  «Literacy is the ability to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning…»  (Fjørtoft, 2014, s.72).  Reklamen er en sammensatte tekst som forutsetter at jeg har språklige ferdigheter i engelsk og tysk. I tillegg forutsetter plakaten, kulturell, historisk, digital og multimodal kompetanse. I møte med denne reklamen, føler jeg meg ikke kompetent. Jeg kan nok engelsk og tysk til å forstå ordene. Jeg kan også gjette meg til at Tinder er det samme som på norsk. Utover dette har jeg lite eller ingen kunnskap. Jeg ender derfor opp med å undre meg over reklamen. Er den ment å være provoserende? Eller kanskje politisk? Eller er den bare en hyggelig påminning om at man kan finn